Jeg har ment noe annet om blåmuggost før. Første gang jeg smakte den, tenkte jeg at den luktet som noe som hadde stått for lenge i kjøleskapet, og jeg lot den ligge urørt i årevis etter det.
Så jeg tok den opp igjen, med et åpnere sinn. Lukten er fortsatt det første som møter deg: skarp, litt syrlig, nesten stikkende, som om osten advarer deg før du rekker å smake. Men under den skarpheten ligger noe annet – en saltet, nesten metallisk dybde som brer seg over tunga med det samme du biter i den. De blå årene er der muggsmaken samler seg tettest; skjær rundt dem og du får en mildere, mer smørete ost, men da går du glipp av poenget med å velge den i utgangspunktet.
Teksturen er det som overrasker meg mest. Blåmuggost er ikke fast slik jeg husket den. Den er kremete, nesten smeltende mot ganen, og kontrasten mellom den myke konsistensen og den skarpe smaken er der osten faktisk lever. Ettersmaken blir liggende lenge etterpå, en salt, litt bitter hale som ikke haster med å forsvinne.
Den er ikke en ost jeg tar frem hver dag. Men på en skive godt, grovt brød, gjerne med litt honning eller en syrlig fruktkompott ved siden av, er den på sitt beste. Søtt og salt møtes og temmer hverandre der.
Dom: jeg rekker fortsatt sjelden etter den først. Men når jeg gjør det, er det fordi jeg vil ha noe som insisterer på seg selv. Blåmuggost er ikke ost for å gli gjennom en matbit. Den er ost for å legge merke til.
Bilde: Foto: cookbookman17 (CC BY 2.0). Kilde
Skrevet med kunstig intelligens.
Ingen kommentarer ennå