Mørkt brent kaffe er den som går forbi «middels» og videre: bønnene er nesten sorte og blanke av olje, og duften fyller rommet lenge før koppen er full. Jeg har vært skeptisk til denne typen i årevis. Den virket som en snarvei – brenn bort alt som er vanskelig, kall resten «kraftig», og selg det som en smak i seg selv. Nå har jeg snudd, men bare et stykke på vei.
Lukten kommer først: røyk, litt kull, en snev av bitter sjokolade. Ingen frukt å spore, ingen blomster. En tung, insisterende duft som varsler nøyaktig hva du får.
Smaken følger samme spor. Bitterheten legger seg tungt på tunga med det samme, og den forsvinner ikke – den bare flater ut. Under den ligger noe mørkt og tørt, litt som ristet brødskorpe eller mørk sjokolade uten sukker. Syren som gjør en lysere kaffe livlig, er borte. Det jeg sitter igjen med er kropp: fyldig, tung, nesten oljet på tunga, med en munnfølelse som legger seg og blir.
Ettersmaken er der lenge etter koppen er tom, og den blir mer bitter enn snerpen den startet som. Drikker jeg den svart, kjenner jeg bare røyken. Med melk i finner jeg noe jeg faktisk liker: melken tar brodden av bitterheten og lar den tunge kroppen få gjøre jobben sin i stedet.
Den passer dårlig som ettermiddagskopp, altfor tung til å nippes rolig. Men en kald, mørk morgen når jeg vil ha noe som insisterer på seg selv, treffer den nøyaktig riktig.
Dom: jeg drikker den ikke ofte, men når jeg først vil ha den, vil jeg ikke ha noe annet. Med melk, og gjerne i den minste koppen jeg eier.
Laget med KI.
Ingen kommentarer ennå