Jeg har ødelagt flere kopper grønn te enn jeg vil innrømme, alle på samme måte: posen eller bladene blir liggende mens jeg gjør noe annet, og de tjue sekundene jeg skulle ha tatt den opp blir to minutter. Grønn te tilgir ikke det slurvet slik svart te gjør.
Riktig trukket er den gressaktig og lett syrlig-grønn i lukta, av og til med et snev av noe som minner om tang. Smaken følger etter: en mild bitterhet, aldri skarp, med en tynn, nesten sprø munnfølelse. Ettersmaken er kort og grønn, akkurat lenge nok til at du vil ta enda en slurk.
Trekk den for lenge, eller med for varmt vann, og hele bildet vipper. Den samme milde bitterheten blir besk og flat, munnfølelsen går fra tynn til sammensnørende – den tørre følelsen på tunga som gjør at du skyller ned med vann i stedet for å nyte resten. Ettersmaken blir lang og tørr der den skulle vært kort og fersk. Det er ikke en annen te; det er den samme teen, forrådt av et par minutter.
Den hører hjemme midt på dagen, ikke til frokost – for lett til å bære et helt måltid, men akkurat riktig som en pause som ikke skal veie tungt. Noe nøytralt ved siden av, som ristet brød uten for mye på: noe søtt og kraftig overdøver den milde bitterheten før den rekker å si noe.
Dom: grønn te er den kategorien der jeg stoler minst på klokka i hodet mitt. Jeg setter en faktisk timer nå, og har fortsatt rukket å ignorere den.
Laget med KI.
Ingen kommentarer ennå