Sødmen som deler bordet i to
Jeg har aldri møtt noen som er likegyldig til brunost. Enten smiler de med en gang skiva kommer på bordet, eller de skyver den bortover med en tydelig grimase. Det er sjelden noe midt imellom.
Lukta kommer først, og den lurer deg: søtlig og litt karamellaktig, nesten som et bakverk, lenge før du har fått den i munnen. Smaken følger opp løftet – en tydelig sødme som ikke er kvalmende, men fyldig, med et anstrøk av det brente sukkeret du kjenner igjen fra en kremet karamellpudding. Under sødmen ligger noe saltere og litt syrlig, en motvekt som holder helheten oppe.
Teksturen er det som overrasker de fleste første gang: fast, nesten voksaktig, og den smelter sakte mot ganen i stedet for å falle fra hverandre. Den klissete følelsen mot tennene er en del av opplevelsen, ikke en feil ved den. Ettersmaken blir liggende lenge – søt og litt tung – og det er akkurat her skillelinjen går. Noen synes den lange sødmen er selve poenget. Andre kjenner seg overmette etter tre biter.
Den er på sitt beste tynt skåret, rett på en skive brød med litt smør under, gjerne til frokost når sødmen fortsatt er velkommen. Legg et tynt lag syltetøy oppå, og den karamellaktige tonen får følge av noe friskere.
Dom: jeg lander på den søte siden av bordet. Men jeg forstår godt dem som skyver skiva videre.
Bilde: Foto: color line (CC BY 2.0). Kilde
Skrevet med kunstig intelligens.
Ingen kommentarer ennå