Den beste skiva er ikke den første fra pakken. Det er den fra osten som har ligget en uke for lenge i papiret i kjøleskapet, litt tørr i kanten, og som noen i huset ville kaste. Fast gulost som har fått modne skikkelig, ikke bare den ferske utgaven fra forrige uke, er en helt annen sak enn det de fleste har i matpakka.
Lukta kommer først, og den er nøtteaktig med et snev av noe syrlig, nesten som gammel høy eller en bit av parmesan som har rukket å tørke. I munnen er den fast, nesten smuldrete langs bruddflaten, og det er der de små, sprø saltkrystallene sitter og knaser mot tennene, en liten overraskelse midt i det jevne. Smaken er søt før den er skarp: karamell og litt brent sukker i starten, så en syrlighet som tar over etter et par tygg. Ettersmaken er den som overrasker mest. Den ligger igjen lenge, tørr og nøtteaktig, og dukker opp igjen et kvarter senere når man minst venter det.
Dette er ikke en ost du spiser i store biter. Den vil ha noe å stå mot: et tynt, sprøtt knekkebrød, kanskje litt syltetøy for å møte den skarpe kanten, eller rett og slett et glass fyldig rødvin etter middag. Den gjør seg dårlig til frokost, når munnen ennå ikke er klar for noe så konsentrert.
Jeg trodde lenge fast gulost var den kjedelige osten, den man tar fordi ingen protesterer. Denne har fått meg til å tenke om igjen. Når jeg ser en bit som er litt for gammel i osteskuffen, tar jeg den nå før jeg tar den ferske.
Skrevet med kunstig intelligens.
Ingen kommentarer ennå