Jeg trodde lenge olivenolje skulle smake av oliven. Så helte jeg den milde, grønne, fruktige sorten over litt brød en kveld og kjente noe helt annet: mest gress, litt mandel, og nesten ingenting som minner om frukten den kommer fra.
Lukten kommer først og forteller mest: grønn og skarp, som å knuse friskt gress mellom fingrene, av og til med et snev av umoden banan når oljen er fersk nok. På tungen er den myk og rund i starten, litt mandelaktig og nesten søtlig – før den snur helt om. Bakerst i halsen kommer et lite stikk, en kilende irritasjon som får meg til å hoste svakt hver gang jeg svelger. Det er ikke en feil ved oljen. Stikket kommer av et stoff kalt oleocanthal, og forskeren Gary Beauchamp fant det nettopp fordi halsfølelsen kjentes nesten identisk med den han kjente igjen fra ibuprofen i et tidligere forsøk – derav navnet: oleo for olivenolje, canth for stikk. Funnet ble publisert i tidsskriftet Nature i 2005. I mine egne flasker er stikket alltid tydeligst i de ferskeste, skarpeste oljene.
Denne typen olje er bortkastet på steking, for varmen tar knekken på både gressnoten og stikket. Den hører hjemme rå: over en skål suppe rett før servering, dyppet med godt brød, eller ringlet over en enkel tomatsalat der den får være hovedsmak og ikke bare fett i bunnen.
For min del er det stikket som avgjør. En olivenolje uten det kjennes flat og litt for pen ut – jeg vil kjenne at den fortsatt er i live.
Kilder
ScienceDaily: Olive Oil Contains Natural Anti-inflammatory Agent (2005)
Bilde: Foto: Flavio~ (CC BY 2.0). Kilde
Laget med KI, etterprøvd mot kildene over før publisering.
Ingen kommentarer ennå