Første gang jeg fikk en neve kakaonibs i hånden, trodde jeg det var noe som hadde gått galt i sjokoladeproduksjonen. Ingen søtme, ingen glatthet, bare små, matte biter som knaser mellom tennene. Kakaonibs er ristede, knuste kakaobønner uten skall – med andre ord sjokolade slik den er før noen har tenkt på sukker.
Lukten kommer først, tørr og litt røykfylt, nesten som mørk kaffe blandet med en anelse jord. I munnen er det bitterheten som tar over: skarp, nesten syrlig, med et snev av noe som minner om rødvin uten alkoholen. Teksturen overrasker mest – ikke myk og smeltende som sjokolade, men sprø og litt seig på samme tid, som en blanding av nøtt og tørket frukt. Ettersmaken blir liggende lenge, tørr og bitter, og den forsvinner ikke uten at du drikker noe til.
Dette er ikke noe du fyller en neve med for å kose deg. Jeg strør en teskje over yoghurten om morgenen, eller blander noen få biter inn i havregrøten – der får bitterheten noe å spille mot, og den intense smaken blir en detalj i stedet for hele opplevelsen.
Dommen: kakaonibs er interessant, ikke koselig. Det er sjokoladens råtekst, uten oversettelse til noe søtere. Jeg rekker etter den de dagene jeg vil smake noe skarpt og ekte – sjeldnere enn jeg skulle tro, men akkurat de gangene er den uunnværlig.
Kilder
Skrevet med kunstig intelligens og kvalitetssikret mot kildene over.
Ingen kommentarer ennå